I metallandskapet finnes det band som ikke bare spiller musikk, men som lever og ånder for sine uttrykk. Det norske bandet Funeral fra Drammen er et slikt fenomen. Siden starten i 1991 har de ikke bare vært med på å definere sjangeren funeral doom, men har også selv opplevd en mengde tragedier som gjør bandnavnet både symbolsk og dypt personlig. Denne artikkelen forteller historien om et band som gang på gang har reist seg fra asken.
Funeral ble startet av gitaristene Anders Eek og Thomas Angell. Kort tid etter ble bassist og låtskriver Einar Frederiksen med, og deretter gitarist Christian Loos. Allerede i 1993 spilte de inn sin første demo, «Tristesse». Utgivelsen, som året etter kom som en mini-CD via et amerikansk plateselskap, skal ha gitt bandet den noe tvilsomme ærestittelen «verdens mest deprimerende band» ifølge deres egen nettside.
Som svar på denne beskrivelsen valgte Funeral å inkorporere mer symfoniske elementer i musikken sin, noe som kom til uttrykk på demoen «Beyond All Sunsets» i 1994. Samme år tok de et banebrytende valg ved å bli et av de første doom metal-bandene som rekrutterte en kvinnelig vokalist, Toril Snyen. Med henne på laget spilte de inn debutalbumet «Tragedies» i 1995, et album som mange anser som en klassiker innen sjangeren.
Etter «Tragedies» skilte bandet lag med Toril Snyen. De neste årene ble preget av et høyt medlemspress. I 1996 dro bandet til England for å spille inn ti spor i Academy Studios, men uten vokalist. Arbeidet der, i samme studio som band som My Dying Bride og Anathema, resulterte i demoen «To Mourn Is a Virtue» i 1997, hvor Sarah Eick sto for vokal på fem av sporene. Også hennes tid i bandet ble kortvarig.
I 1998 kom Hanne Hukkelberg inn som ny vokalist, og med henne spilte de inn nok en sjelden demo, «The Passion Play», i 1999. Etter ytterligere endringer, inkludert at gitarist Thomas Angell forlot bandet, kom endelig det andre studioalbumet, «In Fields of Pestilent Grief», i 2002 via det italienske labelen Nocturnal Music.
Livene til bandmedlemmene har på en skjebnesvanger måte speilet musikken de skaper. I januar 2003 tok bassist og hovedlåtskriver Einar Frederiksen sitt eget liv, bare 30 år gammel. Dette var et knusende slag som satte bandet på pause i halvannet år. Mange trodde det var slutten for Funeral.
I 2004 bestemte de seg imidlertid for å fortsette. Med vokalist Frode Forsmo på plass jobbet de mot et nytt album. Men i 2006, bare uker før utgivelsen av «From These Wounds», ble nok et medlem revet bort. Gitarist og grunnlegger Christian Loos ble funnet død i sitt hjem 28. oktober. Til tross for nok et tragisk tap, fullførte bandet albumet og turnéen, med Mats Lerberg som ny gitarist.
De påfølgende årene så en rekke utskiftninger og utgivelser. Kjetil Ottersen forlot bandet i 2007 og ble erstattet av Erlend Nybø. Album som «As the Light Does the Shadow» (2008) og det spesielle «To Mourn Is a Virtue» (2011), som inneholdt opptak med hele tre forskjellige vokalister fra bandets historie, så dagens lys. I 2010 ble Sindre Nedland (også kjent fra In Vain) ny vokalist, og innledet en ny og stabil periode for bandet. Sammen ga de ut albumene «Oratorium» (2012) og «Praesentialis in Aeternum» (2021), sistnevnte til gode kritikker for sin tyngde og mørkere atmosfære.
I 2024 slapp Funeral nok et album, «Gospel of Bones», som igjen viste bandets evne til å fornye seg samtidig som de beholdt sin særegne, melankolske tyngde.
Musikalsk befinner Funeral seg i et landskap preget av langsomme, tunge riff og vakre, sørgmodige melodier. De har ofte blitt sammenlignet med britiske størrelser som Paradise Lost, My Dying Bride og Anathema, men har alltid hatt sitt eget, norske særpreg. Gjennombruddet med kvinnelig vokal plasserte dem tidlig i en tradisjon som senere ble kjent som «the beauty and the beast»-kontrasten, kjent fra band som Theatre of Tragedy og Tristania.
Nylig, i mars 2025, ble nok en gang bandet rammet av sorg da vokalist Sindre Nedland gikk bort etter en kreftsykdom, bare 40 år gammel. Hans bortgang markerer slutten på et viktig kapittel i Funerals historie. Likevel står bandets legendariske trommeslager og eneste gjenværende originalmedlem, Anders Eek, igjen som et monument over utholdenhet. Funeral er mer enn et band; det er en fortelling om hvordan kunst kan blomstre selv i møte med dypeste fortvilelse, og hvordan musikken kan bli et varig monument over tapte venner og udødelig smerte.
| *Denne nettsiden er ikke den offisielle nettsiden til bandet Funeral, og er heller ikke tilknyttet eller godkjent av bandet, deres management eller plateselskap. |
Metallmusikken kommer tydelig fram også i spilleautomater. Man kan blant annet nevne klassikere som Megadeth fra Leander Games og Motörhead fra NetEnt. En av de mest populære videospilleautomatene i dag er Sabaton fra Play'n GO – en spilleautomat med 7x7 rutenett, cluster-betalinger og episke «Battalion Spins», hvor bandets krigstema og power metal skaper en helt unik atmosfære. Dette er selvsagt noe helt annet enn de gamle Norgesautomaten Jackpot 6000, som var enkle mekaniske maskiner uten artister og lydspor, men nettopp denne utviklingen viser hvor bredt spilleopplevelsen har blitt.
Det er en lyd som får hjertet til å slå litt fortere, adrenalinet til å pumpe og fingrene til å krampeaktig gripe tak i kontrolleren. Det er lyden av tung, forvrengt gitar, tordnende trommer og rå energi. Heavy metal og videospill har lenge vært to sider av samme sak. Fra de første primitive lydene på 90-tallet til de komplekse, dynamiske lydsporene i dag, har metallmusikken vært en immortal og urokkelig følgesvenn for gamere verden over. Men hvordan har dette ekteskapet utviklet seg, og hvilke spill har virkelig klart å fange essensen av metal? La oss dykke ned i denne fascinerende verdenen og se på fem fremragende eksempler.
Når man snakker om metall i spill, er det umulig å komme utenom DOOM. 2016-utgaven av denne legendariske serien satte en ny standard for hvordan metal kan integreres i en spillopplevelse. Komponist Mick Gordon skapte et lydbilde som var mer enn bare bakgrunnsmusikk; det var en motor som drev spillet fremover. Han mikset tung, nedstemt gitar med industrielle lyder og forvrengte bassfrekvenser for å skape en lyd som bokstavelig talt kunne kjennes i kroppen.
Musikken i DOOM er dynamisk og tilpasser seg spillerens handlinger. I rolige øyeblikker er den dempet, men når kampene tilspisser seg, eksploderer den frem med en intensitet som matcher volden på skjermen. Særlig låter som «Rip & Tear» og «BFG Division» har blitt moderne klassikere som lever sitt eget liv utenfor spillet. Gordon hentet inspirasjon fra moderne undersjangre som djent og metalcore, noe som ga lydbildet en moderne og rå kjerne som perfekt matchet spillets vanvittige tempo. Oppfølgeren, Doom Eternal, utforsket videre metalcore-sounden, med enda mer komplekse riff og breakdowns.
Hvis DOOM er metal som krydder, er Brütal Legend selve hovedretten. Dette spillet fra 2009, med Jack Black i hovedrollen, er ikke bare et spill med metal-musikk – det er et spill fullstendig bygget rundt metal-kulturen. Du spiller som Eddie Riggs, en roadie som blir transportert til en fantasiverden inspirert av platecover fra heavy metal-album.
Her møter du karakterer som er løst basert på ikoner som Ozzy Osbourne, Lemmy Kilmister og Rob Halford. Men det som virkelig gjør Brütal Legend til en skattekiste for metal-fans, er soundtracket. Med over 100 låter fra legendariske band spenner det vidt over hele metal-sjangeren. Du finner alt fra klassisk hardrock og heavy metal (Black Sabbath, Judas Priest, Motörhead), via thrash (Slayer, Megadeth) og industriell metal (Marilyn Manson), til melodisk dødsmetall (In Flames, Children of Bodom) og symfonisk black metal (Dimmu Borgir). Spillet er med andre ord en interaktiv metal-encyklopedi.
Jokeren er en fascinerende skikkelse som bærer i seg både mørk og lys energi – en kaotisk balanse mellom galskap og genialitet. Denne dualiteten gjør ham til en av de mest gjenkjennelige karakterene i populærkulturen, enten det er i videospill, filmer eller nettkasinoer. På spilleautomatene lever Jokeren sitt eget liv i utallige varianter, fra den fargerike og energifylte Super Joker, med sine flammende hjul og eksplosive gevinster, til den mer gåtefulle og stemningsfulle Mystery Joker, hvor mørke fargetoner og mystiske lyder skaper en helt annen atmosfære. Hver versjon av Jokeren har sin egen personlighet, men felles for dem alle er et snev av uforutsigbarhet – akkurat slik en joker skal være.
Men Jokeren finnes ikke bare på lerretet eller skjermen. Også i musikkens verden har han satt sine spor – blant annet gjennom det kanadiske thrash metal-bandet Joker fra Calgary. Med tunge riff, aggressive trommer og en intens, nesten kaotisk scenetilstedeværelse fanger de den samme rå energien som tegneseriefiguren og spilleautomaten representerer. Musikken deres er like lite forutsigbar som jokerkortet selv – den kan snu i løpet av et sekund, overraske og utfordre lytteren. Og kanskje er det nettopp derfor Jokeren fortsetter å fascinere oss, enten vi møter ham i en spilleautomat, på kino eller gjennom høyttalerene.
Kampspill og intens musikk har alltid vært en god kombinasjon, men Guilty Gear-serien tar dette til et helt nytt nivå. Serien, skapt av Daisuke Ishiwatari, er kjent for sin blendende anime-stil, sitt raske gameplay, og ikke minst sitt spektakulært over-the-top metall-soundtrack. Ishiwatari komponerer selv musikken, som er en kompleks og teknisk briljant blanding av power metal, prog og klassisk rock.
Hver karakter har sitt eget signatur-tema som perfekt gjenspeiler deres personlighet. Et strålende eksempel er «Marionette», temaet til Elphelt Valentine, som er et seks minutter langt, nesten uavbrutt gitarsolo som bygger opp under hennes sprudlende, men farlige vesen. Guilty Gear beviser at metal i spill kan være like melodisk og teknisk som det er tungt og aggressivt, og at det kan bære en hel karakters fortelling.
Selv i spillserier som vanligvis er forbundet med orkester og rolige pianostykker, kan metal finne veien inn. Final Fantasy X, et rollespill kjent for sin emosjonelle historie, åpner på en måte som får selv den mest ihuga metal-fan til å sperre opp øynene. Etter den rolige tittelskjermen med «To Zanarkand», zoomer kameraet inn på hovedpersonen Tidus sitt øye. Når det åpner seg, eksploderer lydbildet i et tungt metall-riff.
Låten «Otherworld», komponert av Nobuo Uematsu med vokal av Bill Muir, er en intens og kompleks metal-låt som introduserer verdenen Spira på en måte som signaliserer at dette ikke er din vanlige, rolige Final Fantasy-åpning. Den aggressive stilen står i sterk kontrast til resten av spillets melankolske soundtrack, men den setter umiddelbart en tone av konflikt og kamp. Det er et perfekt eksempel på hvordan metal, når det brukes riktig, kan skape et kraftfullt og uforglemmelig øyeblikk selv i sjangre hvor man minst venter det.
Forholdet mellom metal og videospill er dypere og rikere enn noen gang. Fra de nostalgiske lydene av 16-biter-systemer til de intrikate og dynamiske lydsporene i moderne titler, fortsetter metal å være en viktig kilde til inspirasjon og energi. Det er et bånd bygget på gjensidig respekt for det ekstreme, det tekniske og det følelsesladede. Så neste gang du setter deg ned med en kontroller, lytt etter de tunge riffene – de er der for å gjøre reisen din litt mer episk.
Vi setter stor pris på all tilbakemelding fra våre besøkende. Hvis du har spørsmål, kommentarer eller konstruktiv kritikk angående FuneralBand.no, håper vi du vil dele dine tanker med oss. Din innsikt hjelper oss med å forbedre siden og sikre at innholdet er så relevant og nøyaktig som mulig. Kanskje du har forslag til artikler, oppdaget noe som bør oppdateres, eller bare ønsker å fortelle hva du liker ved siden? Uansett hva det måtte være, setter vi pris på å høre fra deg. Ikke nøl med å ta kontakt – bare fyll ut skjemaet under, så lover vi å svare deg så snart vi har mulighet. Vi streber etter å besvare alle henvendelser innen kort tid, og ser frem til å lese akkurat dine innspill.